Ta en titt på Mark Lamprells Roma! Oversetteren har gått i forfatterens og romanpersonenes fotspor. Teksten under bildene er utdrag fra boken, og alle bildene er tatt av oversetteren.

Ponte Sant'Angelo

Hun var ikke og hadde heller aldri vært noen skjønnhet, men den gråhårede 79 år gamle Lizzie Lloyd-James, for anedningen kledd i sørgelilla, hadde glimt i øyet og var uimotståelig på sin måte. Nei vel, hadde hun innrømmet for seg selv samme morgen, så var det ikke noe som het "sørgelilla", men hun så ut som et lik i svart, så da ble det sånn. Lizzie snakket til duen: "Henry vil til Roma." Stemmen bar tydelig preg av at hun tilhørte den britiske overklassen. Fuglen la hodet på skakke. Bak henne i det mørke, skinnende rene rommet, svarte en kvinnestemme som ikke kunne skjule at eieren var fra de landlige Bristol-traktene vest i landet: "Et opphold i Roma. Så vi kan få litt vind i skjørtene." Lizzie tok opp det slitte arket og holdt det opp mot lyset. Så lette hun i lommene til hun oppdaget at hun hadde lesebrillene hengende i et kjede rundt halsen. Hun satte dem på nesen og skjøv dem litt opp og ned til hun kunne se klart. "Han vil til en eller annen bro …" sa Lizzie. Stemmen svarte: "Ponte Sant'Angelo." "Ja, broen med englene," sa Lizzie og myste på arket. "Ifølge det som står her, var det der dere møttes." "Ja, det stemmer," sa Constance. "Gode Gud."

Hotel Montini 

Det var tidlig på ettermiddagen, midt i siestatiden, og de to tredørene til det loslitte hotellet var lukket og låst. Gianni ergret seg over det, men de to kvinnene føyset ham videre, siden han allerede var sent ute til avtalen om å kjøre sin aldrende mor til en fotpleietime. Lizzie ringte på dørklokken av messing og hamret på døren.

På motsatt side av piazzaen ble de solgule bygningene overskygget av den ruvende sideveggen til Santa Maria ai Monti. En liten jente i lyseblå kjole vinket til de gamle damene fra en døråpning. Constance vinket tilbake. Da hun snudde seg, sto Lizzie og myste opp mot den merkelige geiteløveskapningen av stein som støttet opp en liten Julie-balkong rett over hoveddøren. "Er den der ny?" spurte Lizzie. "Hva da?" "Den geitegreia." "Det tror jeg ikke. Hvordan det?" "Jeg liker den ikke," sa Lizzie.

Via dei Coronari

Alice begynte å lete etter mobilen for å ta bilder. Mens hun gjorde det, sa nye Alice til gamle Alice at hun ikke måtte kaste bort verdifull tid på å dokumentere opplevelsen, men oppleve den. Se, sa hun til seg selv. Se godt. Alice sluttet med det hun holdt på med, og så. Via di San Simone var et syn for guder. Den var ti skritt bred og tretti skritt lang, og bak henne åpnet den seg mot Via dei Coronari, Piazza di San Salvatore in Lauro, og bak der igjen den beige mursteinsmonolitten som var San Salvatore-kirken. … Femten skritt ute på den lille plassen førte en stor steintrapp med travertinkanter, hullete av elde, opp til villaen til høyre, som hadde fire flaskegrønne tredører, hver med et smijernsmønster i hodehøyde. På bakkenivå strakte trappen seg halvveis over gaten, men før den nådde helt opp til de grønne dørene, endret den retning og vinkel og smalnet veldig. Hvordan kunne dette ha blitt en så praktfull komposisjon, uten symmetri og tilsynelatende uten noen form for planlegging? undret Alice.

Via Margutta

"Å, se, her er gaten min! Og deres," sa doktor Stephanie. Da hun svingte mot høyre til Via Margutta fra Vicolo dell'Orto di Napoli, pekte hun nonchalant til venstre. "Fellini bodde rett der borte." Selvsagt gjorde han det, tenkte Meg. Selvsagt bor du i de vanvittig vakre gaten der en berømt filmregissør holdt hoff en gang i tiden. Selvsagt. Som om ikke det var ille nok, tentes de gamle gatelyktene bortover hele Via Margutta i samme øyeblikk. Det var et magisk syn. "Jeg bor der inne," sa Stephanie og pekte mot en praktfull gårdsplass drapert med villvin og purpurrød blåregn.

Santa Barbara dei Librari

De svingte til venstre og kom til Largo dei Librari, en traktformet gårdsplass i tre bygningers lengde. Helt i enden av plassen lå den lille kirken Santa Barbara inneklemt mellom to store, gamle, sekulære bygninger. Leiegården vegg i vegg var blitt utvidet slik at den stakk ut over toppen av kirkeskipet til venstre. Det var som om den store bøllen av en bygning prøvde å skubbe vekk den lille kirken. "Er den ikke liten og rar?" spurte Constance. Lizzie var sliten, tørst, sulten, varm og ikke i form til å se humoren i noe som helst.

Cestiuspyramiden

Alice pekte på noe som så ut som en pyramide, fullstendig malplassert bak ruinene av den aurelianske muren. "Tror du de slepte den hit fra Egypt?" spurte hun, fremdeles med is og kjeks i munnen. August snudde seg og oppdaget det massive geometriske byggverket for første gang. Han gikk mentalt gjennom arkivene fra grunnkurset i arkitekturhistorie, men fant ingenting. Da de kom nærmere, kunne de se at deler av den aurelianske muren var bygd inn i siden av pyramiden. August studerte en messingplakett som ga en kort, historisk redegjørelse for byggverket på italiensk og engelsk, men engelsken var så snirklete og hadde så mange merkelige ord og vendinger at den var vanskelig å forstå. "Det var en romersk fyr som bygde den som gravkammer," oppsummerte han. "Han ligger visst under der et sted." "Han må ha vært veldig viktig," sa Alice. "Se på meg," sa August og anla en stemme som han syntes passet til pyramidens for lengst avdøde beboer. "Jeg har en veldig stor og spiss en." "Ja visst. Menn og obeliskene deres," sa Alice.

Shelley

Det var Alice som oppdaget ham først. Da August så henne stå helt stille, skjønte han at hun hadde funnet mannen, og stilte seg ved siden av henne foran den enkle marmorblokken som lå på bakken med inskripsjonen Percy Bysshe Shelley og noen latinske ord: COR CORDIUM. August trodde det hadde noe med hjerter å gjøre, men var ikke helt sikker. Shelleys fødsels- og dødsdato var også gravert inn på latin, over et engelsk dikt: Ingenting ved ham vil falme / Men gjennomgå en dyp forvandling / Til noe mektig og merkverdig. Alice gikk videre. August hørte et lite utrop. Han kom bort og stilte seg ved siden av henne der hun sto og så ned på en liten gravstein. "Sønnen hans, William," sa hun. "Han ble fire år gammel."

Keats

Alice la pekefingeren på leppene hans for å få ham til å tie. "Hysj," sa hun lavt og smilte opp til ham. Det var første gang hun hadde rørt ved ansiktet hans. Han lurte på om han skulle legge seg ned ved siden av Keats og dø der og da. "Vi er i diktet," hvisket hun. "Nå, dette, alt rundt oss, er et dikt."

Hvorfor ikke nyte en Lamprini, forfatterens egenkomponerte drink, til boken?

Bokstaver.no: "Sommerens sjarmbombe"

Ukens boktips i VG.

Bloggen Heartart anbefaler Veien til Roma.

KK anbefaler!