Skryt

Kroppen styrer tanken av Amy Cuddy

Se Amy Cuddys TED-talk om kroppsspråk.

Nattergalen i Sunset Boulevard av Susan Meissner

Nattergalen i Sunset Boulevard spiller en av Scarlett O'Haras hatter fra Tatt av vinden en viktig rolle. Forfatter Susan Meissner forteller om bakgrunnen for det her, i «Why that hat?".

Kanskje sammen av Johanna Lindbäck

Bok365 har intervjuet Johanna Lindbäck.

Vinterfortet av Neal Bascomb

Rosende omtale fra Radio Rjukan!

Homo Deus. En kort historie om i morgen av Yuval Noah Harari

Les Sindre Hovdenakks anmeldelse av boken i VG her.

Dag O. Hessen roser boken her.

Alt jeg vet om planter av Anne Hope Jahren

Se den fabelaktige forfatteren Anne Hope Jahren på Lindmo 9. september 2017 (etter 15 minutter).

Hør Anne Hope Jahren på Nitimen 11. september 2017.

Les Aftenpostens intervju med Anne Hope Jahren 16. september 2017.

Portrettintervju i Dagens Næringsliv 16. september 2017 (bak betalingsmur).

Nå skjer det av Sofia Nordin

Nydelig anmeldelse i barnebokkritikk.no.

Reis deg med ny styrke av Brené Brown

Se Brené Browns TED-talk her.

Sapiens – en innføring i menneskehetens historie av Yuval Noah Harari

«Forunderlig nok klarer Harari å gi en til tider nesten munter beskrivelse av vår lange ferd mot undergangen. Han skriver lett og elegant om biologi, arkeologi, idéhistorie og teknologi. Lene Stokseth har sørget for at språket flyter like fint på norsk.»

Yuval Harari på Skavlan 31. mars 2017 (26 minutter ut i programmet).

Barack Obama anbefaler Yuval Hararis "Sapiens"! (Jeg er selvsagt helt enig i den vurderingen.) Se hans begeistrede omtale her.

Bok365 omtaler boken her.

Obama er ikke den eneste som lar seg begeistre av "Sapiens". Her er en hyllest fra kulturredaktør Frode Bjerkestrand i Bergens Tidende (fra 18.09.2016)

Om oppfølgeren til "Sapiens": Interessant intervju med Yuval Noah Harari i The Guardian

Her har Harari er interessant artikkel om temaet i oppfølgeren «Homo Deus» i Financial Times.

Sven Egil Omdal i Bergens Tidende 19. februar 2016.

Se intervjuet med Harari i Torp på NRK2 12. mai 2016!

Hør Harari i 3 intervjuer på NRK P2s "Ekko":

6. april 2016 – Hvordan mennesket spiste av kunnskapens tre

13. april 2016 – Vitenskapsrevolusjonen

20. april 2016 – Kan vi ta livet av døden?

Ikke bestått av Hjorth Rosenfeldt

Sindre Hovdenakk i VG 5. mars 2016: "Denne femte boken om Bergman og co er like lett og levende skrevet som de forrige, og det er grunn til å nevne den norske oversetteren Lene Stokseths sikre språk."

Litt sammen av Johanna Lindbäck

Les innlegget "Majken på norska" i bloggen til forfatter Johanna Lindbäck.

«En av bokas styrker er språket. Johanna Lindbäck og oversetter Lene Stokseth treffer ungdommens språk,» skriver Linn T. Sunde i barnebokkritikk.no.

«Johanna Lindbäcks bok Litt sammen er rett og slett veldig bra ... »
MORTEN OLSEN HAUGEN, AFTENPOSTEN, 13. juli 2016

Veien til Roma av Mark Lamprell

Ta en titt på Mark Lamprells Roma! Oversetteren har gått i forfatterens og romanpersonenes fotspor. Teksten under bildene er utdrag fra boken, og alle bildene er tatt av oversetteren.

Ponte Sant'Angelo

Hun var ikke og hadde heller aldri vært noen skjønnhet, men den gråhårede 79 år gamle Lizzie Lloyd-James, for anedningen kledd i sørgelilla, hadde glimt i øyet og var uimotståelig på sin måte. Nei vel, hadde hun innrømmet for seg selv samme morgen, så var det ikke noe som het "sørgelilla", men hun så ut som et lik i svart, så da ble det sånn. Lizzie snakket til duen: "Henry vil til Roma." Stemmen bar tydelig preg av at hun tilhørte den britiske overklassen. Fuglen la hodet på skakke. Bak henne i det mørke, skinnende rene rommet, svarte en kvinnestemme som ikke kunne skjule at eieren var fra de landlige Bristol-traktene vest i landet: "Et opphold i Roma. Så vi kan få litt vind i skjørtene." Lizzie tok opp det slitte arket og holdt det opp mot lyset. Så lette hun i lommene til hun oppdaget at hun hadde lesebrillene hengende i et kjede rundt halsen. Hun satte dem på nesen og skjøv dem litt opp og ned til hun kunne se klart. "Han vil til en eller annen bro …" sa Lizzie. Stemmen svarte: "Ponte Sant'Angelo." "Ja, broen med englene," sa Lizzie og myste på arket. "Ifølge det som står her, var det der dere møttes." "Ja, det stemmer," sa Constance. "Gode Gud."

Hotel Montini 

Det var tidlig på ettermiddagen, midt i siestatiden, og de to tredørene til det loslitte hotellet var lukket og låst. Gianni ergret seg over det, men de to kvinnene føyset ham videre, siden han allerede var sent ute til avtalen om å kjøre sin aldrende mor til en fotpleietime. Lizzie ringte på dørklokken av messing og hamret på døren.

På motsatt side av piazzaen ble de solgule bygningene overskygget av den ruvende sideveggen til Santa Maria ai Monti. En liten jente i lyseblå kjole vinket til de gamle damene fra en døråpning. Constance vinket tilbake. Da hun snudde seg, sto Lizzie og myste opp mot den merkelige geiteløveskapningen av stein som støttet opp en liten Julie-balkong rett over hoveddøren. "Er den der ny?" spurte Lizzie. "Hva da?" "Den geitegreia." "Det tror jeg ikke. Hvordan det?" "Jeg liker den ikke," sa Lizzie.

Via dei Coronari

Alice begynte å lete etter mobilen for å ta bilder. Mens hun gjorde det, sa nye Alice til gamle Alice at hun ikke måtte kaste bort verdifull tid på å dokumentere opplevelsen, men oppleve den. Se, sa hun til seg selv. Se godt. Alice sluttet med det hun holdt på med, og så. Via di San Simone var et syn for guder. Den var ti skritt bred og tretti skritt lang, og bak henne åpnet den seg mot Via dei Coronari, Piazza di San Salvatore in Lauro, og bak der igjen den beige mursteinsmonolitten som var San Salvatore-kirken. … Femten skritt ute på den lille plassen førte en stor steintrapp med travertinkanter, hullete av elde, opp til villaen til høyre, som hadde fire flaskegrønne tredører, hver med et smijernsmønster i hodehøyde. På bakkenivå strakte trappen seg halvveis over gaten, men før den nådde helt opp til de grønne dørene, endret den retning og vinkel og smalnet veldig. Hvordan kunne dette ha blitt en så praktfull komposisjon, uten symmetri og tilsynelatende uten noen form for planlegging? undret Alice.

Via Margutta

"Å, se, her er gaten min! Og deres," sa doktor Stephanie. Da hun svingte mot høyre til Via Margutta fra Vicolo dell'Orto di Napoli, pekte hun nonchalant til venstre. "Fellini bodde rett der borte." Selvsagt gjorde han det, tenkte Meg. Selvsagt bor du i de vanvittig vakre gaten der en berømt filmregissør holdt hoff en gang i tiden. Selvsagt. Som om ikke det var ille nok, tentes de gamle gatelyktene bortover hele Via Margutta i samme øyeblikk. Det var et magisk syn. "Jeg bor der inne," sa Stephanie og pekte mot en praktfull gårdsplass drapert med villvin og purpurrød blåregn.

Santa Barbara dei Librari

De svingte til venstre og kom til Largo dei Librari, en traktformet gårdsplass i tre bygningers lengde. Helt i enden av plassen lå den lille kirken Santa Barbara inneklemt mellom to store, gamle, sekulære bygninger. Leiegården vegg i vegg var blitt utvidet slik at den stakk ut over toppen av kirkeskipet til venstre. Det var som om den store bøllen av en bygning prøvde å skubbe vekk den lille kirken. "Er den ikke liten og rar?" spurte Constance. Lizzie var sliten, tørst, sulten, varm og ikke i form til å se humoren i noe som helst.

Cestiuspyramiden

Alice pekte på noe som så ut som en pyramide, fullstendig malplassert bak ruinene av den aurelianske muren. "Tror du de slepte den hit fra Egypt?" spurte hun, fremdeles med is og kjeks i munnen. August snudde seg og oppdaget det massive geometriske byggverket for første gang. Han gikk mentalt gjennom arkivene fra grunnkurset i arkitekturhistorie, men fant ingenting. Da de kom nærmere, kunne de se at deler av den aurelianske muren var bygd inn i siden av pyramiden. August studerte en messingplakett som ga en kort, historisk redegjørelse for byggverket på italiensk og engelsk, men engelsken var så snirklete og hadde så mange merkelige ord og vendinger at den var vanskelig å forstå. "Det var en romersk fyr som bygde den som gravkammer," oppsummerte han. "Han ligger visst under der et sted." "Han må ha vært veldig viktig," sa Alice. "Se på meg," sa August og anla en stemme som han syntes passet til pyramidens for lengst avdøde beboer. "Jeg har en veldig stor og spiss en." "Ja visst. Menn og obeliskene deres," sa Alice.

Shelley

Det var Alice som oppdaget ham først. Da August så henne stå helt stille, skjønte han at hun hadde funnet mannen, og stilte seg ved siden av henne foran den enkle marmorblokken som lå på bakken med inskripsjonen Percy Bysshe Shelley og noen latinske ord: COR CORDIUM. August trodde det hadde noe med hjerter å gjøre, men var ikke helt sikker. Shelleys fødsels- og dødsdato var også gravert inn på latin, over et engelsk dikt: Ingenting ved ham vil falme / Men gjennomgå en dyp forvandling / Til noe mektig og merkverdig. Alice gikk videre. August hørte et lite utrop. Han kom bort og stilte seg ved siden av henne der hun sto og så ned på en liten gravstein. "Sønnen hans, William," sa hun. "Han ble fire år gammel."

Keats

Alice la pekefingeren på leppene hans for å få ham til å tie. "Hysj," sa hun lavt og smilte opp til ham. Det var første gang hun hadde rørt ved ansiktet hans. Han lurte på om han skulle legge seg ned ved siden av Keats og dø der og da. "Vi er i diktet," hvisket hun. "Nå, dette, alt rundt oss, er et dikt."

Hvorfor ikke nyte en Lamprini, forfatterens egenkomponerte drink, til boken?

Bokstaver.no: "Sommerens sjarmbombe"

Ukens boktips i VG.

Bloggen Heartart anbefaler Veien til Roma.

KK anbefaler!

Arkitekten i Paris av Charles Belfoure

Erling Koldaas i Trønder-Avisa gir terningkast 5 til Arkitekten i Paris.

Som om jeg var fantastisk av Sofia Nordin

«Närheten til personerna skaver, man känner ju igen sig.» Se mer av DNs flotte anmeldelse av boken her.

Søvnrevolusjonen av Arianna Huffington

Skavlan intervjuer Arianna Huffington her.

Opprinnelsen til (nesten) alt av New Scientist

Hurra! Hovedbok i Bokklubben Ungdom!

Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr

Vinner av Pulitzerprisen 2015.

Anmeldelser

«Samtidig er den litterære atmosfæren og det særegne språket – glimrende ivaretatt av oversetter Lene Stokseth – av et helt annet kaliber enn den gjengse flyplassroman. Språket er ikke eksperimentelt på en anmassende måte, men det er annerledes. Tidvis korthugd. Fortettet. Ofte blomstrende. En rar miks av treffende metaforer og lett overdrevne språkbilder. Suggererende. Anthony Doerr er en leken dikter.»
Tom Egeland, VG

Se hele anmeldelsen

«Alt lyset vi ikke ser» er stødig oversatt av Lene Stokseth.
Anne Cathrine Straume, NRK

Spring så fort du kan av Sofia Nordin

Omtale i barnebokkritikk.no.

Forundringens dal av Amy Tan

NRK-intervju med Amy Tan

Dagbladet-intervju med Amy Tan

Dødelig taushet av A.S.A. Harrison

Se denne anbefalingen

Den døde soldaten av Ida-Marie Rendtorff

Bok 1 i serien Kloden under vann

Anmeldelser

«Språket er flytende og lettlest. Forfatteren benytter poetiske og filosofiske vendinger som ikke virker malplassert i den spenningsbaserte handlingen. “Hvor mange forskjellige smil har egentlig et menneske?,” er et eksempel. Det får leseren til å stoppe opp og tenke litt ekstra, uten at det bryter med flyten.»
Katrine Kirkeby Arnold, barnebokkritikk.no

Se hele anmeldelsen

Ett sekund om gangen av Sofia Nordin

Min oversettelse av Sofia Nordins Ett sekund om gangen fra svensk (Mangschou) ble nominert til Kulturdepartementets oversetterpris for barne- og ungdomsbøker utgitt i 2014. Juryens begrunnelse:

«Lene Stokseths oversettelse av Sofia Nordins framtidsroman ivaretar det intense drivet i en fortelling som ikke er preget av mye ytre handling. Men dramatikken bak er stor: Fortelleren Hedvig opplever at familien hennes og hele samfunnet rundt henne dør av feber. Hun flykter ut i skogen, finner et forlatt gårdsbruk, prøver å ta seg av dyrene der. I alle handlingene hun utfører ligger savnet etter foreldrene og broren, og selvfølgelig det store spørsmålet: Er hun helt alene i verden? Eller finnes det flere som henne der ute? Denne redselen for å være alene i verden er noe alle ungdommer kan kjenne seg igjen i. Samtidig er det noe engasjerende i dette å måtte starte på nytt, lære seg alt som skal til for å overleve. Slik blir «Ett sekund om gangen» en stor leseopplevelse. Leseren vil og må følge Hedvig steg for steg på den ensomme og farefulle veien hun er blitt tvunget inn på. Dette er første bok i en planlagt serie på tre, en serie juryen tror har klassikerpotensiale.»

Anmeldelser

Fra Hilde Mugaas’ artikkel «Lågmælt katastrofe» i Mellom, tidsskrift for omsett litteratur, 1/2015:

«Men denne boka er så spesiell, at det er nett det ‘intense drivet’ Hedvig si forteljing som er boka. Og samstundes er dette omsettarens største utfordring å formidle i norsk språkdrakt. ... Stokseth gjer alt riktig, og teksten kjennest overtydande på norsk. Ho er var for dei små detaljane som gjer Hedvig sitt direkte språk truverdig.

Se hele artikkelen

Langt fra stammen av Andrew Solomon

Aftenposten-intervju med forfatteren

Vårt Land-intervju med forfatteren